På reise..

Plutselig befant jeg meg i en jungel. I en kaskade av myldrende, grå dyr som suste frem og tilbake, stressede skikkelser kavende høylytt på jakt etter materialistiske godbiter å fôre sjela med. Den meningsløse jakten på tomme verdier. Blikket mitt stirret tomt utover denne kaotiske maurtuen av mennesker der de haltende hang på slep etter klokken og livets krav. Jeg kjente meg malplassert og fremmed i denne osen av stress. Innhyllet i eksos lå byen frossen og ugjestmild. Dette var virkelig ikke mitt ønske og definitivt ikke mitt mål. Jeg følte meg som en trekkfugl med brukne vinger.
Jeg var på en reise, men min virkelige reise foregikk innenfor murene i mitt godt bevoktede fengsel. Jeg hadde hele livet pusset på veggene og sørget for å holde fortet i stand slik at ingen kunne komme ut- og heller ingen inn. Men i det siste var jeg begynt å vandre, tråkke hvileløst i ring innenfor de stengte portene. En gnist var tent i meg. Som en spire, sluker solens herlige livgivende stråler, hadde synet utenfor porten matet det glødende kullet i meg og nå brant ilden vilt og heftig. Jeg hadde alltid tatt til takke med å være innesperret i mitt eget sinn. Ikke forlangt mer eller satt meg til motverge. Og sakte hadde jeg gravd meg selv ned i lag på lag med tunge sorte skyer. Men nå, et lysglimt hadde strukket seg gjennom sprekker i muren. Aldeles distrahert av apati og mørke skygger hadde muren ikke fått like mye pleie, jeg måtte likevel kjempe imot for å ikke synke ned i fortidens kvikksand. Men det var det jeg kjente, et stikk av håp som lå i lysets myke kjærtegn.
Dagene gikk og jeg voktet porten som en hauk. Tanken på å sette føttene på utsiden i solskinnet var ikke bare lokkende, men drev meg lenger og lenger ut i desperasjon. Jeg smøg meg etter muren som en kameleon, dro fingertuppen etter den ru veggen, kjente etter sprekker og muligheter for å smyge meg med vinddraget ut i friheten. Men friheten var også skummel, i nattens mørkest timer gnagde frykten og matet skyggene i sinnet mitt. Selvbebreidelsen klorte meg opp innvendig likså en hvesende villkatt og fikk meg i et øyeblikk til å tvile, fikk blikket mitt til å vike og stirre betryggende tilbake inn i sinnets mørke, trygge huler.
Dagene gikk og mens motet vokste seg stadig større holdt gamle strofer av skremmende og onde ord meg i ånde og minte meg på farene ved å gå gjennom porten å stikke seg fram.
Men jeg var sliten, utslitt av kvernen som malte tankene mine til en eneste stor grøt og holdt meg våken natt etter natt. Jeg hadde bestemt meg, jeg skulle komme meg gjennom porten. Jeg skulle være meg, stå i sollyset og være meg med alle mine sider selv om bare tanken kunne få blodet til fryse i årene mine og gjøre med lammet. Men den indre gnisten snakket til meg, jeg skulle ikke gjemme meg i mørket lenger. Det skulle skje nå, det var ikke mere tid til å vente. Med blikket rettet fremover tok jeg springfart, lukket øynene og hev meg mot porten av all kraft. Jeg suste gjennom luften som en bie som utfører sitt første og eneste angrep i visshet om at det er det aller siste på vei mot den sikre død. Et sky av støv steg opp da jeg med et dunk landet på bakken mellom grønne strå og markblomster. Solen stakk i øynene mine og jeg bøyde meg bort som en muldvarp, nettopp brutt gjennom jordlaget i blinde. Rådløs gløttet jeg innover i mørket, det var ingen port. Det var ingen lås og ingen vakter. Da gikk det sakte opp for meg, det var meg, mitt sinn hadde voktet portene og holdt meg innesperret i mørket. Det mørket- som kjentes mere som en trøstende venn, enn et bunnløst dyp. Vi hadde vokst sammen til vi var nesten uadskillelige. Og nå hadde jeg brutt det evige, trygge båndet, hva ville mørket si?
Veien var ny og ukjent, men mørket smøg seg sakte etter i skyggene for å fortelle meg, «jeg er her om du trenger meg.»