Historiens liv

«Det finnes ikke noe mer ekte kunstnerisk enn å elske mennesker.»

Å elske kunsten -kunsten å elske.

Vandringen gjennom livet er en vei med gleder, sorger, smerter og oppturer. Det heter seg, bratt læringskurve. Men hva skjer når man mister festet, når man i den bratteste kneika kjenner at her er smurningen helt feil og skiene begynner å klabbe?

Heldig er den som besitter innsikten om at det kommer gode tider etter de dårlige og i underbevistheten klamrer seg til viten om at himmelen alltid er blå bak skyene. Men noen ser ikke disse små lysglimtene, tegnene og konturene av håpet i horisonten.

Mister man motet og snur i bakken, skraper man noe motløs bort snøen eller tråkker man vaklende oppover på tunge byrder og dårlig balanse?

Det er ingen forsikringer mot dårlig gli, men sammen med skrittene vi går på livets vei er håpet om at vi får andre perspektiver over livet og dets utfordringer. Livet kan være tøft og for noen kan det virke overveldende. En liten bit «to much». Da blir ord fattige og man griper etter skygger av skikkelser som for lengst er passert. Man halter etter, ordene man veier viser seg stadig å være feilbalanserte.

Kunsten å elske selv om ordene blir til hagl og tordenskyer. Omfavne kunsten å leve som det mesterverket og bragden det er.

Verden er som en regnbue av mennesker i alle farger, fra det kjente utspringet til den fjerne, mystisk slutt. Hva som former oss på veien, griper og løfter oss er kanskje nedtegnet mellom sjebnens kursive linjer av tettskrevne bokstaver. Men hva vet vel vi?

Ville vi våget om vi visste hva som ventet, ville vi forsøkt igjen? Til slutt handler det om å velge.

Å elske livet, å elske mennesker handler ikke bare om medmennesklighet - men også om å elske seg selv.