En tid i taushet

04.06.2020

«Mennesket kan handle klokt på tre måter:

  • ved ettertanke, det er den edleste.
  • ved imitasjon, det er den letteste.
  • ved erfaring, det er den bitreste.»

-Konfucius

Hva er viktig når alt annet er ubetydelig?

Hvilke verdier sitter man igjen med når man blir ribbet for stress, inntrykk og forventningspress? Livet kan være en labyrint, et virvar av førende veier. Ledende oss i raske vendinger som bratte fossefall der det føles umulig å svinge ut i en sideelv, du dras med av strømmen. Når får vi tid til å stoppe opp å være mennesker, være enkelt individer som kjenner på sine egne grunnleggende verdier...

Det skulle kanskje en karantene til, selv om vi er alle alikevel bundet sammen av satelitter og nyhetsstrømmer. Men jaget er borte. Verden dro i nødbremsen og jeg bråstoppet med et smell i viseren på klokken... Det tar tid å kjenne på stillheten. Først summer stresset innvendig som etterdønningene av en sentrifuge som virkelig, av alle krefter, har blåst vekk hvert eneste lille rom av ro. Av vane går jeg likevel to runder ekstra rundt meg selv for å holde meg i bevegelse, for å ikke ramle av karusellen i denne lille «pausen» som kom så uventet på oss. Jeg klarte etter en stund å kjenne på den indre stemmer igjen som sakte våknet til liv etter den ekstrem sentrifugeturen -med sjøsyke og desorientering. Selvet forteller meg at det ikke lengter tilbake i sentrifugen. I maset, jaget og den enorme akselrasjonen som kan få selv den stødigste ballettdanserinne til å bli svimmel. Det er helt nødvendig å åpne øynene, for det er ingen som frivillig går inn igjen i bjørnen hi etter endelig å ha funnet åpningen etter å ha lusket seg rundt i mørket i en evighet. Hva gjør man så? Det mest naturlige i mine øyne ville være å springe, gripe friheten med begge hendene. Med hele sjelen.
For noen vil nok denne pausen føles som en forpint stillhet, fyllt med frustrasjon og endeløs stillhet. Travende rastløs mot ytterdøra for å se om det hele er over. Vi er alle forskjellig, og vi ser verden med forskjellige øyne og sitter igjen med forskjellige inntrykk når dagen er endt. Noen vokser på kontakten og sosial omgang med andre, henter seg inn og samler energi, blomstrer og gjør seg klar til å takle noen timers stillhet alene. Mens andre dyrker tiden alene. blir kreative, skapende og henter seg inn, og fungerer desverre dårlig i en verden basert på mest mulig omgang med andre mennesker, støy og stress.

Og hva med vårt forhold til kloden. Etter denne stillestanden virkelig har folk merket forskjellen vi mennesker utgjør. Ungdommer har vokst opp enkelte storbyer sperrer nå øynene opp fordi de nå ser blå himmel for første gang i livet og i flere elever der forrurensning og tilsmussing har vært et stort problem renner klart vann.... Det burde få oss til å tenke.
Men vil vi det, tenke? Vil verden endre seg? Vil verdens befolkning se hulen, bjørnen og friheten i den andre enden. Føle friheten, gripe den? Vil denne nødstoppen få verden til å stoppe, virkelig stoppe opp. Tenke og revurdere. Lytte til de virkelige verdiene og videreføre omsorgen for hverandre, omsorg for jorda? Vil alt dette gjøre en forskjell når vi komme til hektene igjen...

Spørsmålene er mange, hva som kommer etter dette kan ingen vite. Men om vi alle begynner i oss selv. Stresser ned, så minsker vi presset på oss selv og kloden tror jeg vi har tatt et nytt steg i riktig retning.
 _________________

«Verdens vaktbikkje har våknet, glefser hult i mørke.
Vekket i den siste time, alarmklokkene kimer.
Gid den kjøteren var stum og tidde.
Ingen ingripen i frie viljer.
Tidens knokler graver dypt i jorden, armer ut en evig kilde.
Frådseri og grådighet, verden er et gilde.
Leve den som lever mest?
Størst og best.»