"Lykken lå i gresset og festet seg på mine, våte tær. Uten ord du lå å ventet, taus og unnseelig, jeg fant deg like her. Og jeg som hastet etter mot det fjerne, alltid forsøkte lykken nå. Så gikk du hele tiden ved min siden stille, stille, luskende på tå. Ikke sa du noe så jeg kunne vite, men aldri spurte heller jeg. Jeg hastet bare videre og fryktet, du kanskje hadde gått en annen vei. Det var kun ved tilfeldighet, det møte, en tidlig morgen da jeg rodde ifra land. Stillheten tok plass i mine ører, og freden holdt så lett omkring min hand. Duppende på bølgen og i høstklar, kjølig luft, kom tankene tilbake og jeg lyttet til min pust. Så stille, så urørlig, så nært med et det var. Og vannet lå helt stille og himmelen var klar. Et gulrødt høsløv streifet meg med hilsen fra et tre. Fra skogens eget fargespill, det vakreste å se. Da båten sakte drev i land, jeg klatret over bord. Jeg kunne ikke si noe, jeg hadde ikke ord. Med et i duggvåt gress, jeg kjente, Lykke grep min fot og hvisket stopp. Du ville ikke skremme, du la deg som et teppe rundt min kropp. Jeg kjente varmen komme mot meg og en glede i mitt sinn. I mitt indre viste jeg at Lykke, du har alltid været min..." ~ MCB
