Dikt

"Ikke døm deg selv så hardt Ikke still så strenge krav. Der andre folk ser dråper svømmer du i bunnløst hav. Ikke bær på tunge byrder. Sett dem bort og la dem stå. Om du går med frie hender er det enklere å gå. Ikke klamre deg til fortid Den er satt og endres ei. Sett kun fot fremfor en annen og tråkk din egen vei." ~MCB
"Bortover stien gikk de, bare de to hånd i hånd. De satte begge avtrykk, en av dem var fri, den andre gikk i bånd. De speidet inn i fremtiden, hva ville hende, hva skulle skje. Men alt lå tildekket av tåke, det var vanskelig å se. Inntrykkene presset på og skogen lå så lun, varsom og behaglig som en seng av ederdun. Fargene de spraket som et skjær de øyet traff. Den ene var så lykkelig, den andre følte straff. Med et så ble alt borte alt ble svart og uten ord. I synet vistes stjernene og tanker de for... Smertene mot hodet, intenst, rått og vilt. Den ene var på rømmen, den andre var fortvilt" ~MCB
"Tar det siste åndedraget, døden venter og jeg vet det vel. Nå vil alle lykter slukkes, Ingen dag, men evig kveld. Uvissheten klemmer om meg, alt jeg skulle gjort og sagt. Evigheten venter. Følelsen, den endeløse avmakt. Hva er meningen om vi er lysblaff lever her i ørsmåe sekund. Noen større mening må det være, det hele må da ha en grunn? Tror, gjør jeg nok ikke, på en evig evighet. Visshet trygger meg på at vi skapes om i kjærlighet. Jeg er ikke en av dem som huskes for å ryste verden med min makt, Ei så vil det heller minnes at jeg solte meg i andres prakt. Men husket vil jeg, kanskje i det skjulte, av de som stod meg nær. Nettopp disse få, om noen, har merket jeg var her. Helt til slutt ved livets ende vil jeg fly med vinden, langt av sted. En sky med aske, som gir liv og næring til et vakkert, lite tre." ~MCB
"Vil noen elske meg med hår som gråner, vil noen elske meg for den jeg er. Om du bare kunne styrke meg og være nær. Min store stolthet, er ikke lenger, så stolt som en gang var. Jeg skjemmes i mitt indre, jeg blir blyg og rar. Når ikke lenger min handlinger, er styrt av sunn fornuft. Se fordi, jeg ber deg, men ikke la meg bli til luft. Tappert er smilet, ikke la deg lure av det du tror du så. Min ensomhet kan ikke skjules, det lyser utenpå. Dagene er så uendelig lange, min verden er forminsket til et lite rom. Snakk til meg med, mer enn snev av, verdighet. Jeg er kanskje svekket, men jeg er ikke dum. La meg kjenne at jeg elskes, selv om du bare er en venn. La meg føle din oppriktighet, så jeg kan se frem imot, å møte deg igjen. Reisen er ved enden, jeg legger restene av livet mitt i dine hender. Gjør deg flid og vis meg omsorg, så jeg lykkelig min reise ender." ~MCB
Som en magnet er jeg festet flatt på jorden, høyt der oppe rager skogens stolte trær. I mitt indre er en ro helt ubeskrivelig, jeg kjenner da med ett du er så nær. Dine vindkast rykker døde løv og lar dem falle, så her ligge vi på samme mark. I skogbunn kjennes fukt fra duggvåt høstnatt, sommeren har tatt sitt siste spark. Den slipper sakte taket, som hver finger sakte fjernes fra en klippekant. Det er ingen vei tilbake, jorden gav, nå tar den alt. Blomstene de ribbes for sin skjønnhet, tilbake står de stakkarslig og grå. Som et karrig landskap fullt av gjenferd, alt har en ende, vi blir minnet på. Solen kjemper seg igjennom skylaget, som et siste skrik fra tid som var. Skyen er mektig og mørke, dekker himmelen som et tak. Naturen viser makt og styrke, fargespillet gløder som om jorden var strid... Vinden løfter deg fra jorden, i et øyeblikk så er du fri. Jeg lukker øynene i inderlig takknemlighet, en bunnløs ro omfavner min sjel... Her og nå med disse inntrykk heles sinnet mitt.. Jeg er hel.... ~MCB
"Når jeg famler rundt i mørket der på bunnen, og jeg tror at ikke noe løser seg. Når verdien av mitt eget selv er borte, og jeg ikke ser at noen savner meg. Om de bare kunne lært meg litt om livet. Vist meg veiene, jeg kunne gå. Sagt at mange andre vandret har her nede men at det likevel, i enden, finnes håp. Fortalt at livets mange turer er forferdelig, og at lykke følges tett av ulykklighet. At det også finnes dager med nyanser, og at alle bære ting i hemmelighet. Fortell meg høyt, "du, er ikke alene", at jeg ikke er så merkelig og rar. Ofte, sitter jeg her helt alene. stiller spørsmål mens jeg leter etter svar. Jeg er ny og uerfaren her i livet, I mitt indre, undres om du hører mine ord? Del av det du vet og du erfarer, Hjelp meg til å hive tanker over bord. Gi meg tid for jeg famler rundt i blinde, når alt er håpløst er det vanskelig å se. Ikke, ser jeg noen utgang, selv om de andre står i åpningen å ler. NOEN?, tenn et lite lys her innerst i mitt hjerte. Gi meg tro på at jeg har en verdi. For jeg føler meg så ubetydelig og liten. Hjelp meg til å se at også dette glir forbi." ~MCB
"Du sol, som skinner høyt der oppe Dine stråler slynges ut og treffer meg Jeg har vandret alt for lenge rundt i mørke. og i drømme lengtet etter en som deg..."
"Du himmel, som er der oppe, jeg skimter deg såvidt. Her nede står jeg, kan du se meg? Dine stjerner vokter natten som en hær av diamanter. Uten visdom er jeg naken, skal jeg kle meg? Stormen herjer nattehimlen, vinden uler uten stans. Mørket smyger seg i skyggen, vil du ta meg? I en rastløs kropp er hodet kun et skjul for glemte tanker, natten vandrer hvileløs omkring. Når mørket ebber ut og solen grip kring alt, vill den vise såre sjeler hvem som stod og hvem som falt... Du som ligger ned, du som falt så hardt. Se mot solen, ta min hånd og reis deg opp..." ~MCB
"For hver tenkte tanke og hvert år i livets løp, har jeg håp om at det former det jeg ser. Måtte livets lærdom vise meg at leksene og læren, ikke bare var en vekt men og en gave.. " ~ MCB
"Jeg går rundt med stein i tøflene, og huden er et åpent sår. Følelsene henger utenpå meg, som et langt og ustelt hår. De er ikke mine men de klebes fast i meg, hvor enn jeg snur. Jeg kan ikke rømme fra de, jeg er som satt i bur. Når dagen er ved enden jeg skreller av meg lag for lag. Men vil jeg egentlig at mine egen lykke skal kommer for en dag. Den voktes vel der innerst inne. Den skyves bort i hjørnet for å gjøre plass.. Til alle følelser som kommer, dumper ned og tar sånn plass. Samvittigheten knuger for hver minste lille ting. Jeg forsøker bryter opp men tråkker stadig rundt i ring. Flukten er det eneste jeg ser når alt tar på. Det er så tungt å bære, det er så langt å gå. Huden brenner, hodet verker, tankene de kværner som en slipestein. Sakte og forsiktig sliper meg helt inn i marg og bein. Jeg bærer mer av verdens byrder, mer enn mine skuldre klarer med. Den eneste jeg søker er et sted å finne fred. Tryggheten den finner jeg blandt skogens høye trær. De har stått der gjennom århundrer i alt slag farlig vær. Der inne kan jeg gjemme meg, jeg vet de passer på Der inne trenger ikke jeg å liste meg på tå. I skogen dyp der vil min sjel og tanke bli Der er jeg et, der er jeg meg.. Der er jeg fri..." ~MCB
En pause... "Tikk takk... Om et lite sekund. Om litt skal jeg komme, sitt ned og hold munn... Tikk takk... De venter forgjeves og tiden den går. Sekunder til timer, uker til år. Hastig forsvinner den tiden avsted. Den tiden som var der med glede og strev.. Hverdag og glede, frihet og ro. En blir til flere og flere til to. Stille slår klokka i kroken igjen.. Tikk takk... Når alle er dratt er vi alene tilbake. Da kverner og undrer vi hvor den ble av. Den tiden som tikket og viste oss dag etter dag... At vi alle ble eldre og våre med oss. Nå er det over, sjansen den var der og vi så forbi. Vi kunne ikke se den, vi hadde ikke tid." ~MCB
"Langt vekk. Gi meg en grunn... Ja, si meg hvorfor? Gi meg et tegn... Si meg når.. Hva er vel noe, når dette er alt!" -MCB
"Siste ordet... I et øyeblikk av stillhet skal det siste ordet sies.. Noen tar det, noen får det, noen hører det, noen vet det.. Et siste ord fra en gammel sjel som tar sitt siste åndedrag.. Et siste ord til søte små som lukker øynene og takker for i dag.. Et siste ord som i et endelig farvel.. Et siste ord for å påpeke et syn alikevel.. Et siste ord i uvitende om at det var nettopp det det var.. Et siste ord som ble det første på no spennende og sart.. Av alle ord i verden vil det siste helst stå først. Det er nettopp det som huskes, så akte deg din røst." ~MCB
"Hvordan kan du elske meg, du sier jeg er lekker. Ja selvsagt prøver jeg iherdig å gjøre meg litt smekker. Si meg, er du ikke våt på beina, for denne båten synker. Hvor hen du tar med hendene, så er det bare rynker. Har du sjekket synet, for selv om håret er besjærk, Så klarer du si at jeg er et av jordas underverk. Og puppene, hvor er de, de var da her et sted. Stemmer! De er gått til ro der nede, en, på hvert sitt kne. Åletrange jeans, jeg må innse jeg har tapt. I det siste har den smekken bare stått å gapt. Kalde, harde fakta; tiden den har gått. Buksa er blitt større og håret er litt grått. Og du smiler fortsatt og sier jeg er pen.. Da skal du bare vite at jeg elsker deg igjen" ~MCB
"Stålsetter, forsøker ta imot. Ordene hagler, står på en fot. På randen av kanten, men tørr ikke si det. Balanserer i mørket, på livets pyramide." ~MCB
"Så skjør som nattefrostens første islag, er spurven som jeg holder her i mine hender. Den vil fly alene men er ei stor nok, til å stå imot når vinden vender. Si meg vesle spurv hvor er du på vei hen? Jeg kan løfte deg et stykke om du vil. Husk alltid vil jeg verne deg mot farer, Men om du flyr alene er det vanskelig å få til. La meg gå langs ved din side denne veien. Jeg er kjent men nok har veien endret seg. Dessuten må du se med dine øyne, og innsiden av blikket ditt det kjenner ikke jeg." ~MCB
"Dykk ned i ditt indre, ta sats fra høyden og hopp. Er du usikker, hopp sakte.. men ikke stopp." ~MCB
"Hvordan kan du svømme nedi vannet uten luft, og hvordan kan du si at denne stanken er en duft. Lever du på lånte løfter, illusjon og selvbedrag. Våkner du i mørket å hyller hver en dag. Ser du ikke bålet og røyken svart og fæl. Er det slik de sier at du er helt uten tæl. Lukter du på visne strå og rosehagen ser.. hører ikke du at verden bare står og ler. Kanskje lever du i en annen dimensjon. Det er vi som er forlatt og stadig tar feil konklusjon. Vi ser ingen ting med samme øyne, hvert vårt blikk. Der hvor du ser godord hører bare jeg kritikk. Hvordan kan du vende alt som kommer til en drøm, og hvordan gjør du når du sier verden den er skjønn. Har jeg ikke sett det som alle andre ser.. Er jeg helt alene og de andre, de blir fler. Kjenner ikke du den faren, som er farlig nær eller krokodillen som biter lett i dine tær. Har du ingen mørke kroker i ditt vesle hus, ingen kakerlakker eller skrømt og gråe mus. Når solen skinner ser jeg skyene i sør. Og gjemmer meg blandet døde blad og torner i min nød. Jeg leter etter liv men hver en bekk er tom og tørr.. Jeg tørker mine tårer i et hav av groms og gørr. Om bare alt var stille og tiden den var rett. Hele menneskeheten, vær så vennlig, gjør nå en retrett. Det er ikke paradiset det du ser som skinner, men et pusset speilbildet av alt for gamle minner. En gang var verden flat det trodde de for visst. . Men kanskje er den nettopp det, og det er bare trist.. For fremfor oss er stupet og kanten den er nær. Og utfor vil vi seile om vi ikke stopper her. Grip din los og be han føre deg en annen vei. Seil trygt der mot det fjerne, gjennom farbar lei. Lytt til stillheten og ribb hvert liv til nettopp det som er. Vi er bare gjester i et livsløp som er nær. Meningsfeller teller ikke mye i et fall. Man kan ikke heises opp av illusjon og tomme skall. Leken stoppes best før alle fingrene er brent, Sett bremsen på å stopp mens ennå håpene er tent...." ~MCB
"Når utilstrekkeligheten snører seg om halsen, og alle ting du gjør kun føles feil Når håpet ikke lenger henger i et snøre, men slepes etter som et lammet bein. Du roper høyt og skriker i ditt indre, men det høres ei en lyd.... Når pusten kjennes tung og stille, og det kreves krefter for å si, at det eneste du finner glede i, er at dagen, den snart er forbi. Du kaster stener etter skyggene mens du sitter helt urørlig.. Når følelsene svever rundt deg som mørkt og kraftig uvær. Når den eneste du trenger, ikke er der. Du gråter elver som får havet til å sluke land.. Når du sliter deg i håret, vill av raseri. Og du ikke kan forklare, hvorfor det er nettopp slik. Du ser innover i mørket, foran øynene henger store, sorte slør ned. Når du står helt blottet, og de andre bare ser. Du skjønner ikke meningen, mens alle står og ler. Du gjør deg usynlig og krymper selvet bort til ingenting.. Når du føler skammen, spiser deg og du ikke føles hel. Og du ikke finner roen, selv når det blir kveld. Du lapper dine sår med slitte filler og livet blir et hologram langt i det fjerne... ......Da skal du hente kraften, langt der inne. Som en gammel urkraft, av et minne. Du skal brøle høyt og uten hensyn. Som du hilser livet i et gjensyn. Kle deg i din rette drakt og krev ditt rom, ...ikke lat som om...." ~MCB
"Innerst inne er en liten glede, den trenger kjærlighet og lys. Du kan mate den og ta den frem i dagen. Eller kvele den så den ikke syns. Du kan ta den varsomt i dine hender og erkjenne den for det den er. Du kan være stolt og vise den til andre, eller beholde den litt bortgjemt her. En glede vokser gjerne mye når den blir delt med en som står deg nær. Da vil den spre seg og du får mer tilbake, men hva om den du bryr deg om ikke er der? Uannsett og i all håpløshet, ta vare på den gleden du har. Om den ikke er av de største, så vil den kanskje vokse litt dag for dag" ~MCB
"Vi viste aldri, vi kunne ikke se. På utsiden var alt rolig, men innsiden var revet ned. Du kjempet kamper med deg selv, du bannet lydløst og du sloss. Men vi smilte bare til deg, for du smilte jo til oss." ~MCB
"Du som tror du tramper stille gjør det ikke. For den som tramper, tramper uannsett." ~MCB
"Lys med dine lykter, lys nå som jeg trenger. Siden er det nok for sent, da går jeg ikke lenger. Smil og vis meg solen, send en stråle denne vei. Siden er det nok for sent, da smiler ikke jeg." ~MCB
"Ikke definer meg. Ikke si meg hvem jeg er. I morgen er jeg kanskje ikke det jeg var i dag. Ikke stemple meg og merk meg. Ikke sett meg i en bås. La meg ha mitt hav av muligheter, uten grunn og uten av på tross. Jeg er meg, jeg er meg selv. Og det er alt jeg noensinn kan være." ~MCB
"Gift kan komme på så mange måter. Ikke bare det du puster, åt og så. Ord som kommer viskende i luften. Ord som fester seg på leppene, vandrer rundt fra gård til gård. Vil du lukke opp, vil du avvise, vil du slippe ordet inn? Vil du sende det avgårde med påfyll til dets vei? For husk at ordet det går aldri lei... Så lenge det blir matet kan det vandre uten stans. Som tusen mann, en hel arme. Feier over bygd og by og river ned. Men kanskje du kan stoppe ordet i et øyeblikk, stanse det for godt? Kanskje du er en av de som har forstått." ~MCB
"Livet satt og fisket, søkte lykken i en dam, da kom det fire vandringsmenn nær ved. De hadde alle vandret lenge og hadde sulten i sin hand, og slo seg alle ned på samme sted. De forsøkte gripe Livet for hungeren dem tvang, men Livet holdt i snøret mens det sang. Optimisten mente snøret kunne deles, idealisten lagde raskt sin egen tråd. Pessimisten kunne ikke se den selv om han snublet så han falt, og realisten ville sjekke først om tråden den holdt mål, for det sa alt. Men uansett hang håpet i et snøre. ~McB
"Det knaker og braker, som hylende piler. I mørket, forteller meg at du blir stekere. Du vokser." ~MCB
"Steinene som faller en og en fra skuldrene, vises som en sti og tegner håp. Og vinden puster stille i mitt øre, hvil deg nå og ikke gråt. Fremme skinner solen gjennom skyene, som om den bare ventet på rett tid og sted. Jeg synker ettertenksom ned og setter meg, lukker øynene og kjenner på en fred, ....som senker seg... " ~MCB
"Når rammene for hva et liv ER, er firkantet med alt for høye krav. Da kjennes det så vanskelig å leve, du kjemper deg igjennom hver en dag. Når takhøyden er senket til det minste, og du alltid må gå rundt med nakken bøyd. Da føler du at grensene er slitte, og strikket det er alt for mye tøyd. Hvor er rommet som gjør plass for mange flere, for unike små forskjeller mellom oss. Å elske den du ser på som din neste, gjør det selv om, gjør det ærlig og på tross." ~MCB
"Hvor lenge varer kreftene, når ebber de ut? Tårnet, i ferd med å falle. Har sprekker i hver en mur. Skjelvende, skjøre støtter. Pilarer av porøs granitt. Muren som holdt tårnet oppe, har slitt..." ~MCB
"Kommer du hit, legg tiden fra deg. Ikke tell sekunder eller år. Lyset er et gammelt mørke. Først når du kan se vil du forstå." ~MCB
"Du strekte hånden ut og grep omkring mitt hjerte. Og jeg som trodde det var lagd av stein. Forsøkte speide ut i verden, se bortenfor og fjernt, men i et øyeblikk jeg enset bare deg. Jeg blindet mine øyne og nektet helt å tro det, men du krøp inn under min hud og sov inni mitt hode." ~MCB
"Det går en gæern mann omkring i øre mitt et sted. Han visker sure små pastiller, lar aldri det bli fred. Han farger himlen mørk og fæl og blåser stjerner bort. Kommer alltid uannmeldt, brått og gjør det fort. Med penseln maler han de aller største mareritt. Og tramper rundt i øret mitt med tunge trege skritt. Han tygger trøstesløs sin skrå, og jamrer seg i blandt. Og leter etter ting han trodde ingen andre fant. Men aller verst det er om natten, når han banker hardt. Jeg ber han pent å dra avsted, men han er som om besatt. Det enkleste det ville nok ha vært å drukne ham. Så derfor fylte jeg mitt venstre øre fullt av vann." ~MCB
"Jeg vil bre ut mine fargerike vinger, seile fritt i himmelrommet, fritt mot en horisont. Jeg kan kjenne vindens varme strøk når jeg blir løftet, men vet desverre også at det vil gjøre vondt. Jeg vil møte mørke stormer og onde ord om hvem jeg er og hva jeg gjør. Men jeg nekter helt å sitte sammenkrøpet her i skyggen, for unngå alle meninger, fremtil, engang, jeg dør." ~MCB
"Hva føler du når alle ting er ute. Når sorg og inntrykk brenner i din hud. Hva kjenner du når sinne bobler heftig og blodet koker likså fandens bud. Hva tenker du når du blir tatt på senga, og verdens blir et uforstålig sted. Hva synes du om øyet som tok øyet, vil du ha gitt din verste uvenn fred. Når verden raser rundt på alle kanter, Kan selv den beste linedanser falle av. Men målet er vel ikke kun å seire, men å ikke tæres bort i bunnløst nag. For slik er nå engang livets skjulte stier, man vandrer sjelden sorgløs hele veien frem. Men spar dog ikke alle skjær i sjøen, husk at veien den er lang om du skal frem. Gjem, på reisen, alle godord. Spar på smil og små forgylte øyeblikk. Ikke tell de dagene som glippet, men minnes alle dagene du fikk." ~MCB
"Hvor vel jeg kjenner denne smerten, det tør jeg ikke svare på. Jeg føler kun min egen, men jeg har levd og prøver å forstå. Mine ører, de kan lytte og sjelen min kan føle din. Du trenger ikke si så mye, for å åpne døren til ditt såre sinn. Så sårbar uten stål på kroppen, ingen mur og intet ly. Med alle dine arr og skrammer, står du innhyllet i fryktens sky. La meg blåse varme vinder mot deg, våg å kjenne livets bris. Man kan velge livet men og la være, for også lykkens stier har en pris. Men om du faller skal jeg strekke hånden, om du tar den må du bestemme selv. Men jeg skal stå her gjennom hele stormen. Helt fra tidlig morgen, til den sene kveld." ~MCB
Da jeg lukket øynene, et lys kom mot meg, det skjulte seg bak mine øyelokk. Og drømmene som ventet der var visne og aldri blomstret opp. Så lot jeg drømmen slippe fri, for i fangenskap den trivdes ei. Da så jeg drømmen vokse vilt og bre seg ut som en forgyllet vei. Jeg trådde mine første skritt, med andakt og med frykt. Men mest jeg var takknemmelig, for nå jeg kjente endelig, at jeg og drømmen var forlikt." ~MCB