Dikt

"Hvordan kan du svømme nedi vannet uten luft,  og hvordan kan du si at denne stanken er en duft.  Lever du på lånte løfter, illusjon og selvbedrag.  Våkner du i mørket å hyller hver en dag.   Ser du ikke bålet og røyken svart og fæl.  Er det slik de sier at du er helt uten tæl. Lukter du på visne strå og rosehagen ser.. hører ikke du at verden bare står og ler.   Kanskje lever du i en annen dimensjon.  Det er vi som er forlatt og stadig tar feil konklusjon.  Vi ser ingen ting med samme øyne, hvert vårt blikk.  Der hvor du ser godord hører bare jeg kritikk.   Hvordan kan du vende alt som kommer til en drøm, og hvordan gjør du når du sier verden den er skjønn.  Har jeg ikke sett det som alle andre ser.. Er jeg helt alene og de andre, de blir fler.   Kjenner ikke du den faren, som er farlig nær eller krokodillen som biter lett i dine tær.  Har du ingen mørke kroker i ditt vesle hus,  ingen kakerlakker eller skrømt og gråe mus.   Når solen skinner ser jeg skyene i sør. Og gjemmer meg blandet døde blad og torner i min nød.  Jeg leter etter liv men hver en bekk er tom og tørr..  Jeg tørker mine tårer i et hav av groms og gørr.   Om bare alt var stille og tiden den var rett.  Hele menneskeheten, vær så vennlig, gjør nå en retrett.  Det er ikke paradiset det du ser som skinner,  men et pusset speilbildet av alt for gamle minner.   En gang var verden flat det trodde de for visst. .  Men kanskje er den nettopp det, og det er bare trist..  For fremfor oss er stupet og kanten den er nær.  Og utfor vil vi seile om vi ikke stopper her.   Grip din los og be han føre deg en annen vei.  Seil trygt der mot det fjerne, gjennom farbar lei.  Lytt til stillheten og ribb hvert liv til nettopp det som er.  Vi er bare gjester i et livsløp som er nær.  Meningsfeller teller ikke mye i et fall. Man kan ikke heises opp av illusjon og tomme skall. Leken stoppes best før alle fingrene er brent, Sett bremsen på å stopp mens ennå håpene er tent...." ~MCB
"Hvordan kan du svømme nedi vannet uten luft, og hvordan kan du si at denne stanken er en duft. Lever du på lånte løfter, illusjon og selvbedrag. Våkner du i mørket å hyller hver en dag. Ser du ikke bålet og røyken svart og fæl. Er det slik de sier at du er helt uten tæl. Lukter du på visne strå og rosehagen ser.. hører ikke du at verden bare står og ler. Kanskje lever du i en annen dimensjon. Det er vi som er forlatt og stadig tar feil konklusjon. Vi ser ingen ting med samme øyne, hvert vårt blikk. Der hvor du ser godord hører bare jeg kritikk. Hvordan kan du vende alt som kommer til en drøm, og hvordan gjør du når du sier verden den er skjønn. Har jeg ikke sett det som alle andre ser.. Er jeg helt alene og de andre, de blir fler. Kjenner ikke du den faren, som er farlig nær eller krokodillen som biter lett i dine tær. Har du ingen mørke kroker i ditt vesle hus, ingen kakerlakker eller skrømt og gråe mus. Når solen skinner ser jeg skyene i sør. Og gjemmer meg blandet døde blad og torner i min nød. Jeg leter etter liv men hver en bekk er tom og tørr.. Jeg tørker mine tårer i et hav av groms og gørr. Om bare alt var stille og tiden den var rett. Hele menneskeheten, vær så vennlig, gjør nå en retrett. Det er ikke paradiset det du ser som skinner, men et pusset speilbildet av alt for gamle minner. En gang var verden flat det trodde de for visst. . Men kanskje er den nettopp det, og det er bare trist.. For fremfor oss er stupet og kanten den er nær. Og utfor vil vi seile om vi ikke stopper her. Grip din los og be han føre deg en annen vei. Seil trygt der mot det fjerne, gjennom farbar lei. Lytt til stillheten og ribb hvert liv til nettopp det som er. Vi er bare gjester i et livsløp som er nær. Meningsfeller teller ikke mye i et fall. Man kan ikke heises opp av illusjon og tomme skall. Leken stoppes best før alle fingrene er brent, Sett bremsen på å stopp mens ennå håpene er tent...." ~MCB